Søken etter å fylle tomrommet i hjertet Spesial
- Skrevet av Aaliya
- Comments::DISQUS_COMMENTS
- Skriftstørrelse Mindre skrift Større skrift
- Publisert i Konvertitthistorier
- Skriv ut
- E-post
Jeg har lenge slitt med å «finne meg selv», hvem jeg var, og hvor jeg hørte til. Jeg har alltid vært åpen for ting, alltid vært fordomsfri, så mye som mulig. Jeg har behandlet alle mennesker likt, uansett etnisitet eller religion, men visste ikke hvor jeg selv hørte til. Det manglet noe i hjertet mitt. Det var et tomrom der, og jeg lette etter noe å fylle det med. Jeg visste at det fantes en Gud, men det var ikke nok å bare tro på Gud. Jeg vil gjerne dele med dere min historie om hvordan jeg fant det som skulle fylle tomrommet i hjertet mitt. Hvordan jeg fant Guds sanne religion; islam.
Hele tiden trodd på Gud
Jeg er født og oppvokst i Norge og begge mine foreldre er norske. Min mor er kristen mens min far er ateist. Jeg er oppvokst med foreldre som ikke har hatt en spesiell interesse for religion. Min far hater rett og slett alle slags religioner, noe som kan gi et bilde av hva slags situasjon det var å vokse opp i. Jeg har egentlig hele tiden trodd på at det fantes en Gud, men bare holdt det for meg selv. Jeg anså meg ikke som kristen eller noe annet. Jeg adopterte på en måte synet til pappa, men innerst inne hadde jeg en tro på Gud, og dersom jeg hadde det vanskelig, spurte jeg Gud om hjelp.
Indre usikkerhet og selvmordstanker
Helt siden jeg var svært ung, har jeg alltid vært usikker på meg selv. Jeg var alltid sjenert og hadde dårlig selvbilde. Jeg var ofte alene uten venner fordi jeg ikke var «kul» eller pen nok. På ungdomskolen følte jeg et enormt press på utseende, at man skulle være pen og tiltrekkende. Dette var ikke bare viktig for å imponere gutter, men man skulle også være bedre enn andre jenter. Jeg ble alltid mobbet for at jeg var stygg og feit. I mitt hodet var jeg helt overbevist om at jeg var kjempestygg og tykk, selv om jeg nå i ettertid vet at jeg ikke var det. Jeg følte at alle hatet meg og at hele skolen var på deres side. Jeg hadde få jeg kunne stole på, og venner og kjærester brukte meg. Det var også noen som ville banke meg opp, og jeg var ofte redd for å gå på skolen. Jeg hatet meg selv og mitt utseende, og begynte å gjemme meg i store klær. Jeg hadde selvmordstanker og begynte å kutte meg selv da jeg ble lei meg. Jeg følte at smertene fra kuttene ville gjøre det lettere for smerten og tomheten inni meg.
Etterliknet rap-artistene
Jeg var skikkelig inne i hiphop- og reggae kulturen, og så opp til folk som Bob Marley, 2pac og Eminem. Etter en stund følte jeg meg helt nede på grunn av mobbingen på skolen, ryktespredning m.m., men jeg fant styrke i bestevenninna mi og rap-tekster. Rap-artistene ble mine forbilder. Jeg kledde meg som dem og oppførte meg som dem. Dette gav meg flere problemer. Jeg fikk problemer med foreldrene mine, lærere og elever. Jeg ville ikke leve som dette, jeg ville forandre meg! Min mor var bekymret for meg og kunne ikke stole på meg. Jeg orket ikke å se henne såret.
Utforsket buddhismen
På ungdomskolen begynte jeg å lese mer om forskjellige religioner og synes det var spennende. Jeg leste først om buddhismen, siden det var den religionen de fleste nordmenn mente var den beste, som blant annet lærer at man skal være snill mot andre mennesker. Jeg prøvde å meditere og lære ting utenat, ting som Buddha pleide å si da han mediterte. Da buddhismen egentlig er et filosofisk livssyn og ikke en religion med troen på Gud begynte jeg å tvile. Jeg trodde jo på Gud! Derfor passet ikke buddhismen for meg.
Paradis og Helvete
Jeg syns heller ikke det var en passe straff å bli noe «dårlig» i det neste livet for en person som er ond. Dette fikk meg også til å tvile på at buddhismen var den sanne religion. Og hvordan kan et menneske som har handlet dårlig i et liv bli gjenfødt som en mus, og musen deretter handle godt og bli gjenfødt som et menneske, når dyr drives av instinkter og ikke etter hva som er godt og ondt? For meg var det mest logisk at det fantes et Paradis og et Helvete. Det var logisk at et ondt menneske som for eksempel Hitler, ikke skulle slippe unna med det han hadde gjort. Slike onde mennesker slipper for lett unna med det de har gjort om man bare dør og blir til støv, eller fortsetter å leve som «noe dårlig» i et annet liv. Det var heller ikke rettferdig hvis alle kom til himmelen. Det virket både urettferdig og ulogisk at man kunne gjøre hva som helst i livet på jorden uten å få belønning eller straff tilsvarende sine handlinger.
Prøvde å være kristen
Min bestemor var veldig kristen, og da Norge er et kristent land, leste jeg Bibelen, tok på meg et kors og sa: «OK, jeg tror på Gud og derfor må jeg jo være kristen!» Dette tenkte jeg, selv om jeg ikke var døpt. Mine foreldre mente jeg skulle bestemme dette selv da jeg ble stor nok.
Egentlig visste jeg ikke så mye om kristendommen, bortsett fra det vi hadde lært på skolen. Jeg husket noen historier, blant annet om profetene og Juleevangeliet. Jeg trodde på Gud, Jesus og alle profetene, som blant annet Abraham, Noah og Moses. Men det var ikke logisk for meg at Jesus skulle være Guds sønn og at han døde for våre synder. Jeg fikk ikke svar på noen av de tingene jeg lurte på! Jeg skjønte heller ikke at Bibelen skulle være Guds ord skrevet igjennom folk som var «inspirert», samtidig som vi ikke skulle ta Guds ord bokstavelig. Hvorfor skulle Gud da si de tingene Han sa dersom vi ikke skulle ta det bokstavelig? Hvis Bibelen var Guds ord, hvorfor skulle vi da bortforklare det som ikke passet vår livsstil og kun ta det vi likte? Dette gav meg ikke ro, og fylte ikke det tomrommet jeg følte i hjertet. Så jeg tok av meg korset og tenkte at kristen var jeg ikke.
Fortsatte å be til Gud
Jeg har alltid bedt til Gud i vanskelige tider, og dette fortsatte jeg med. Av og til lå jeg våken i sengen og gråt og så ut av vinduet. Jeg så på månen og snakket med Gud. Jeg ba om at Gud skulle hjelpe meg og lede meg på rett vei. Jeg ble så frustrert over å ikke finne tilhørighet at jeg begynte å røyke, drikke alkohol og eksperimentere med hasj.
Islam på skolen
En dag hadde vi om islam i religionstimen på skolen. Jeg spurte en muslimsk gutt i klassen om islam, om han var sunni eller shia, og om forskjellen mellom dem. Jeg er oppdratt til å respektere alle uansett religion og etnisitet, så derfor respekterte jeg islam og muslimer. Jeg så folk for hvordan de var, og ikke for hvor de kom fra eller hvilken tro de hadde. Jeg ble mye mobbet på skolen av andre norske fordi jeg var venn med utlendinger eller alltid forsvarte dem om de ble mobbet. Jeg hadde noen få muslimske venner, men jeg tenkte ikke over at de var muslimer. De fortalte meg ikke noe særlig om islam heller. Allikevel var jeg nysgjerrig og begynte å lese om islam på internettet. En gang spurte jeg en muslimsk gutt om man kunne bli muslim hvis man var født utenfor ekteskap (siden jeg ble født et år før mine foreldre giftet seg). Han sa nei, og dette førte til at jeg ikke ble muslim noe tidligere. Heldigvis fant jeg ut senere at dette ikke var sant.
Muslimsk kjæreste
Jeg hadde en muslimsk kjæreste og lærte også noe fra han. Jeg tenkte at om jeg var muslim, ville han kanskje senere gifte seg med meg! Denne tanken la jeg fra meg. Jeg ville ikke bli muslim på grunn av en gutt. Dersom islam var Sannheten, ville jeg bli muslim på grunn av at det var Sannheten, og ikke på grunn av en gutt. Det kjæresteforholdet tok uansett slutt.
Lyttet til Koranen
Da jeg begynte på videregående skole, ble jeg kjent med en jente fra Irak som brukte hijab. Jeg stilte henne mange spørsmål, blant annet om hvorfor hun brukte hijab. Etter hvert ble vi veldig gode venner. En dag jeg ble med henne hjem, sto TV-en på. Det var en arabisk kanal, der noen leste Koranen på en veldig flott og fin måte, med engelsk oversettelse under. Jeg hadde aldri satt meg ned og lyttet eller lest Koranen før. Jeg ble varm i hjertet og fikk en ubeskrivelig følelse. Samtidig leste jeg den engelske oversettelsen, og forstod litt av meningen bak ordene. Da startet plutselig tårene å trille og jeg begynte å gråte. Min venninne sa til meg: «Du har islam i hjertet ditt!». Etter det fortalte hun meg mange ting om islam.
Ingen blind tro
Jeg begynte å lese om islam på nettet og fant ut at islam er den rette religionen, at islam er Sannheten! At Koranen virkelig er fra Gud! Dette er noe jeg vet, ikke på grunn av blind tro, men fordi Koranen bekrefter dette og gir mange bevis. Dersom man virkelig ser og studerer Koranen, ser man alle bevisene, og forstår at Koranen er et mirakel i seg selv.
Endelig svar
Jeg gikk på samme videregående skole som en bosnisk gutt, og han fortalte meg litt om islam. Han sendte meg sider som handlet om trosbekjennelsen, hva det var og hva det betydde. Han sendte meg også informasjon om bønn og forskjellige ting om islam. Da jeg bestemte meg for å bli muslim fortalte jeg det til denne gutten over MSN og han tok min shahada (trosbekjennelse) over MSN. Dagene etter følte jeg meg helt annerledes. Jeg så verden med nye øyne. Før var jeg så negativ, men da jeg ble muslim syntes jeg verden og naturen var så vakker! Jeg fikk en enorm kjærlighet til Gud og Hans skapelse. Jeg ble med ei venninne til moskeen og fikk en kopi av Koranen. Jeg fikk også en bok om hvordan man skulle be, faste i ramadan, og annen grunnleggende informasjon om islam. Etter dette var hjertet mitt helt. Jeg var ikke lenger forvirret, og jeg følte ikke lenger tomheten inni meg. Jeg fikk endelig svar på det jeg hadde lett etter!
Med blanke ark
Muslimene i den lille byen jeg ble født i likte ikke at jeg hadde blitt muslim. De mente at jeg ble muslim for å få muslimske menn. De mente jeg var en «hore» og at jeg ble muslim for å ødelegge islams navn. Dette førte til at de muslimske vennene jeg hadde fått, ikke lenger fikk lov av sine foreldre til å være venn med meg. Jeg fant min trøst i islam og Koranen, hvor Allah sier at man ikke skal baksnakke eller lage rykter om folk. Dette viste at islam og muslimer ikke var synonymer, og at det finnes mange muslimer som ikke følger islam. De som spredte rykter og dømte meg, så kun på min fortid, men tenkte ikke over at Allah tilgir alt som har skjedd i tiden før man aksepterer islam og blir muslim. De tenkte ikke over at jeg, ved å bli muslim, hadde startet med helt blanke ark.
Flyttet til Oslo
Siden ingen i min nærhet kunne lære meg å be o.l. lærte jeg alt via internett og fikk etterhvert venner over Nettby og Facebook. Jeg dro ofte til Oslo for å være i moskeene der. Etterhvert giftet jeg meg og flyttet nærmere Oslo. Der fikk jeg et bedre liv hvor folk respekterte meg. Dessverre er det fremdeles noen som ikke liker meg i den byen jeg kommer fra, men noen har ringt og bedt om unnskyldning og tilgivelse.
En stor muslimsk familie
Lenge ønsket jeg meg en muslimsk familie. Jeg har prøvd å invitere min ikke-muslimske familie til islam, men ingen har vist interesse. De er fast bestemte på sin levemåte, og uansett hva jeg sier om islam, tror de fortsatt på det motsatte. De tror at islam betyr terrorisme, ekstremisme, kvinneundertrykking og andre negative ting de hører om. I ramadan-måneden 2010 giftet jeg meg, alhamdulillah (takk til Gud), og jeg har nå både en stor muslimsk familie og en ikke-muslimsk familie.
Når jeg tenker tilbake forstår jeg at jeg søkte trøst på feil steder. Og nå når jeg tenker tilbake gråter jeg og sier alhamdulillah for at Allah har gitt meg et så godt liv som jeg har det nå. At jeg har funnet meg selv og min plass i livet.
Til deg som leser
Du som leser dette, om du er muslim; be Allah om å veilede min familie til islam. Om du ikke er muslim; fyll ditt hjertes tomrom du også! Les og lær om islam fra riktige kilder, ikke la deg skremme av det du ser og hører på TV eller andre medier. Lån en oversettelse av Koranen fra biblioteket og snakk med muslimer i ditt nærmiljø. Husk at selv om mange muslimer gjør feil, så kan det være de gjør det på tross av sin religion, og ikke på grunn av den. Hvis du har noen spørsmål eller selv ønsker å akseptere islam, ikke nøl med å ta kontakt med Islam Net ved å sende en mail til post@islamnet.no. Vil du lese mer om islam besøk www.FinnIslam.no