Fra biblioteket til islam Spesial
- Skrevet av Anne
- Comments::DISQUS_COMMENTS
- Skriftstørrelse Mindre skrift Større skrift
- Publisert i Konvertitthistorier
- Skriv ut
- E-post
Total frihet gir et slags tomrom. Et rom som ikke lar seg fylle, selv med gode intensjoner …. På mitt lille brune brokadeteppe syntes livet fullendt, verden var perfekt. Den verden som før hadde vært så tung og dunkel var med ett klar og lysende! Så Gud er virkelig her, tenkte jeg.
Frihet
Det var sommer. Skoleferien hadde begynt etter siste år på videregående. Jeg hadde lagt russetid og muntlig eksamen i norsk bak meg. Jeg var fri! Ingen hadde rettet store forventninger til meg, ingenting bandt meg. Friheten til å kunne tenke sprø, absurde eller varme tanker, til å være utenfor, innenfor, eller hinsides – til å løpe baklengs, sidelengs eller bykse av glede! Jeg nøt tiden på mange måter, men den var også min fiende. Total frihet gir et slags tomrom. Et rom som ikke lar seg fylle, selv med gode intensjoner. Etterhvert fant jeg meg selv på biblioteket på leting etter en virkelig god bok. Ikke en sånn, som i likhet med detektimen, hekter deg på i begynnelsen med en rystende hendelse, for så å få deg til å lese side etter side bare for å finne ut hva som egentlig skjedde. Så etter et par hundre sider får du svaret, og tomheten kommer igjen sigende. For det skjedde jo ikke egentlig, gjorde det vel? Som en drøm i et parallelt univers lever boka og karakterene. De virket nyss så ekte – som om hovedpersonen kunne vært min beste venn, eller kanskje meg selv? Men så snart siste ord på aller siste side leses er illusjonen brutt. Virkeligheten blir med en gang snudd opp ned: virkeligheten innhenter fiksjonen. Alltid. Den siste siden er uunngåelig den mest etterlengtede og den mest forhatte. Jeg hadde virkelig ikke lyst å sette meg selv i en slik situasjon nå, tenkte jeg.
Bøkenes verden
Jeg lånte mange bøker den sommeren. Mange av de var klassikere. De måtte da ha mer tyngde, mer substans? Bøker som har stått seg i hundrevis av år. Som leses igjen og igjen. Etter en stund kom jeg over på avdelingen for ymse religioner, uten at den egentlig het det, men den var sammensatt av, ja, litt hist og pist fra ymse strøk. Tanken på Gud hadde streifet meg opptil flere ganger. Mest lå den og slumret bedagelig i en avkrok av hjernen. Denne slumringen plaget meg ikke, den ba ikke om så mye. Jeg lot som regel tanken være i fred. Det var en slags gjensidig overenskomst. Men det hendte fra tid til annen at jeg dultet borti den, stilte den spørsmål om hva den gjorde der inne. Jeg hadde da strengt tatt, så langt jeg kan huske, ikke invitert denne ideen, hadde jeg? Noen av disse dultene hadde ledet meg inn på religiøse sammenkomster jeg absolutt ikke følte meg vel i: dansing, ekstase og diskomusikk. Kombinert med ideen om en overordnet makt. Gud og disko. Klok av skade tenkte jeg at å lese en bok om religion måtte da kunne holde meg innenfor min komfortsone. Gjerne en litt tjukk en. Pent innbundet er jo alltid bra, tenkte jeg. «The Holy Qur’an» sto det. Snirklete, med symmetriske gull-border. Elegant. Den tar jeg!
Harmoni
Jeg leste Koranen fra begynnelse til slutt. Tok den med overalt. På bestemors gårdstun lå jeg på et gammelt brunt brokadeteppe med svak muggduft. Historiene om profetene, Guds allmakt og de klare retningslinjene for et godt liv smeltet sammen med bestemors vafler og fyrstekake. På mitt lille brune brokadeteppe syntes livet fullendt, verden var perfekt. Den verden som før hadde vært så tung og dunkel var med ett klar og lysende! Så Gud er virkelig her, tenkte jeg. Han vil oss det beste, at vi skal leve gode liv, utvikle våre relasjoner, være gode mot hverandre, elske, tilgi og ære de som har gått veien før oss. Umerkelig overga hjertet mitt seg et sted midt i en av de lengre soorahene.
Tidligere synder vasket vekk?
Mine første år som muslim gikk imidlertid i bølger. Jeg kjente ingen praktiserende muslimer og visste lite om hva islam innebar i praksis. Jeg hadde noen anelser: jeg visste nok jeg burde kle meg mer sømmelig. Jeg visste nok også at alkohol ikke var helt greit. Min livshistorie inneholder mange feilgrep og naive veivalg. Noen av de kunne tatt livet av meg, uten tvil. Da jeg endelig tok shahadah (trosbekjennelsen) i en moske i Oslo, ble jeg fortalt at mine tidligere synder var vasket vekk – jeg kunne begynne på nytt! Jeg var imidlertid ikke beroliget og måtte medgi at jeg dog hadde konvertert i hjertet flere år tidligere: likevel hadde jeg gang på gang havnet i situasjoner som en ålreit jente, og langt mindre en god muslim, burde befinne seg i. Mine nye venninner sto på sitt; jeg kunne ta det helt med ro, jeg visste jo ikke bedre. Tankene fortsatte å svirre: hva visste jeg egentlig? Hvor mye skyldes uvitenhet og hvor mye burde tilskrives min slette karakter? Jeg kjente etterhvert på en uro som vokste i meg, lik en hval i mitt indre. Hvilke forutsetninger vi har for å bedømme virkeligheten blir mellom oss og Den Allmektige, ingen kan se dine innerste tanker utenom Han. Jeg besluttet meg for å gjøre tawbah; en rituell bønn om tilgivelse og et løfte om å gjøre sitt beste for å ikke falle tilbake til gamle vaner. Jeg følte umiddelbart den urolige knuten løsne. Lettelsens tårer fylte øynene; jeg følte ordene «la meg vise deg veien», en varm hånd i min hånd – jeg vil aldri slippe taket, tenkte jeg.
Frigjøringen
Å leve som muslim i Norge uten et nettverk av nær familie er ikke alltid en dans på roser. Man kan oppleve å bli fremmed for sin familie, for samfunnet, ja, til og med fremmed for de som er født muslimer. Men jeg har aldri angret. Aldri følt behovet for å grunne over om livet hadde vært lettere om jeg hadde latt være. Å nekte Guds eksistens og Muhammed (fred være med ham) som Hans siste profet ville være som å leve et falsum, som en dobbeltagent. Sannheten kan ikke undertrykkes, den må slippes fri – lik sjelen flyr den som en due under åpen himmel.
For å lære mer om islam les gjennom www.FinnIslam.no.